Samtidsdikt av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 28 – 29. oktober 2021
Forord ved Arnulf Øverland som skrev boken “Edvard Munch” i 1920 -Tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket, les den her
Et forord
En sann kunstner,
Et ansikt av åndelighet.
Smerte, sorg, lidenskap,
sjalusi, depresjon, melankoli,
kjærlighet – livets faser
livets høydepunkt,
livets farse.
Kjærlighetens sti finner mange veier.
Et drama, en komposisjon,
et musikkstykke som levner ingen tvil
om kjærlighetens spennvidde.
Solen skinner i universitetets aula,
historien fortelles,
forskningen utkjempes.
Er vi blitt klokere?
Har vi vunnet innsikt i oss selv,
av maleriene?
Kunsten har gitt en dimensjon av oss selv,
som vi ikke kan være foruten?
Edvard Munch øste av seg selv,
sin lidenskap, sin kjærlighet for livet.
Dype inntrykk forkastet –
en gal mann eller et geni?
Du kan selv avgjøre med din egen psykose –
fra det muntre kjærlige sommerbildet
til depresjonens skrik.
Kjærlighetens kvinne, – Madonna i sin prakt.
Det syke mennesket, dødelig –
som vi alle er på denne jorden,
der du finner livets gaver, gitt oss alle; –
livets kjærlighet, Guds kjærlighet for å finne oss selv,
vinne selvinnsikt,
finne barnet i oss som ble til et menneske,
et fullendt menneske fylt av begjær, sjalusi,
lidenskap og kjærlighet.
Vi har alle i oss livets fasetter –
en diamant som skal slipes,
som en dag skinner prektig under Guds himmel,
ett i skapelsen, et evig liv, reinkarnert for å lære,
for å gi oss hen i melankoliens verden,
for dernest å stå opp fra de døde som et nytt menneske,
en evig ånd, – mange malerier fra ulike år,
fra fortid, nåtid og fremtid.
Fra asken står vi frem i lyset, –
solens monumentale kraft som sprer lyset, –
vårt eget lys til våre medmennesker.
Det er kjærligheten vi gir, –
kjærligheten for vår neste.
Det er Edvard Munchs budskap gjennom hans kunstverk.
Arnulf Øverland i ånden, kl. 15:00 – 15:15
29. oktober 2021
