Del av samlingen “Livets Åndedrag” –
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 10. juni 2021

En kjær hånd å holde i.
Havet bruser, skummer, skyller inn over stranden.
Et kjærtegn bruser mitt hjerte.
Med ett er vi del av havet.
Duften av sjøvann og salt, av tang og tare –
et øyeblikk vi føler er uten tid,
et øyeblikk for evig tid, uten rom, bare kjærlighet.
Øyeblikket som gir liv, som skaper liv
som ved et kjærtegn finner evigheten i oss selv.
Havet tar, havet gir, – en oase i skapelsen, i kjærligheten.
Dine ord ble mine ord, et øyeblikk, –
en unnfangelse fra et kjærlig blikk der vår øyne møttes.
Et blikk med dine øyne ga kjærligheten en begynnelse, –
øyeblikket som ga en ny start for oss begge, for oss alle.
Kjærlighetens øyeblikk.

 
Del av samlingen “Livets Åndedrag” –
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 10. juni 2021

Fuglene svever over meg.
Jeg hører fuglekvitter, –
en strofe som treffer mitt hjerte,
en tanke med vingespenn.

Jeg flyr i mine tanker.
Luften er uten hindring.
En strofe av kjærlighet favner mitt sinn.
Med ett er fuglekvitter, fuglens sang,
fuglens barmhjertighet, kjærlighet til mennesket,
blitt min frie tanke.

Jeg skriver, jeg leser, –
med ett en refleksjon av svevende tanker,
ingen hindring, bare meg selv,
min tanke, en fri tanke.

Dogmenes tanke avgrenser mitt tankespill,
avgrenser ditt sinn.
Religioner setter fuglen i bur.
Slipp den fri,
slipp kjærligheten ut i det frie rom hvor den kan puste,
hvor den kan finne fred i skapelsen.

Dogmenes kraft forspiller tankens frihet.
Jeg vil ikke tro noe som helst.
Jeg vil tenke, reflektere, skrive og lese mine egne ord.
Jeg vil forme mitt eget sinn.
Den frie tanke.

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 7. juni 2021.

Å elske –

Følelsen og sannheten ved å elske er gitt oss alle.
Å elske en annen er kjærlighet.
Ekte, søkende, – sjelens vandring.

Å elske din neste som deg selv,
å sitte på den ytterste gren,
å miste balansen i et øyeblikk,
er som å elske din neste.

Å elske er skogens barmhjertighet,
skogens blomstervelde, Guds prakt,
Guds hellige ånd som svever blant oss
i sin guddommelighet, naturens vakreste øyeblikk.

Kjærligheten, Guds skapelse,
din natur, din sjel
skapt av Gud.

Det vakreste –

Et fullendt menneske.
Kjærlighetens natur, kjærlighetens uovertrufne skapelse.
det vakreste på jord og i himmel,
gitt av den hellige ånd, av den allmektige kraft,
kjærlighetens kraft.

Vi som dyrene,
Guds velsignelse,
naturens prakt,
det vakreste –
når du har funnet kjærligheten i deg selv.

Bli vakker gjennom din kjærlighet for din neste.
Bry deg, gi av deg selv,
din søken etter Guds kjærlighet i deg selv.
La sjelen vandre i den vakre natur.

Gjør din neste vakker, del din kjærlighet,
en kjærlighet som yngler i Guds skaperverk.
La den yngle i deg selv,
i Guds ånd, din sjel.

Kjærligheten for din neste –

Den sanne treenighet, –
å elske, det vakreste, kjærligheten for din neste.
Det gir kjærligheten, himmelriket, sjelens enhet med din skaper
Kjærlighetens vei, din vei.

Kjærligheten dyrbar,
ta vare på himmelriket i deg selv.
Elsk din neste som deg selv.
Det gir kjærligheten en seier.
Kjærligheten overvinner alt.

Gud er kjærlighet.
Kjærligheten er det største i livet.
Kjærligheten som skapte deg selv,
som gav oss livet.

Gi din kjærlighet, –
Moder jord vil få din barmhjertighet,
en gave vi alle kan gi til vår mor
som gir oss livets brød, livets vann –
Kjærligheten selv.

Moder jord er din kjærlighet,
Guds kjærlighet,
livets herlighet,
deilig er vår jord,
Kjærligheten i oss selv.

 

---

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
 

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 3. juni 2021.

 
Et selvbedrag –

Den tiende landeplage – et selvbedrag?
Jeg var ateist, men Gud kjenner meg,
og jeg kjenner ham.

Jeg har da min barndomstro.
Men er du blitt voksen?
Refleksjoner om livet er da en voksen egenskap.
Indoktrinert som barn, om eventyrlige hendelser,
hendelser som ikke gir mening med livet.

Den tiende landeplage er fortsatt en svevende,
men flyktig ånd over det ganske land.
Vitebegjærlig vil jeg være, også etter min død, min fysiske død.
Det gir meg mening i livet.

Jeg kastet ut en brannfakkel,
og den lyser fortsatt.
Et selvbedrag?
Jeg stiller spørsmål ved det ulogiske, gjør du min venn?

At Gud skulle reinkarnere til et menneske på jorden,
for å slette vår skyld, – finnes det logikk?
Et menneske unnfanget ved den hellige ånd,
som ble vedtatt på et kirkemøte i år 325 under keiser Konstantin.

Hvor er din logiske sans min venn?
Høres ikke dette da ut som et eventyr fra barneskolen?
Er det på tide å bli voksen,
å stille spørsmål ved de gamle uttalte «sannheter», kirkens språk?

Et fornuftig menneske, et menneske som bruker sin logikk,
skal da ikke forkastes, men bæres frem.
Kirken må være åpen til vitenskapens verden, logikken –
en fornuft, kirken ikke er tilbøyelig til å følge.
Vranglære er vi oppvokst med, vår barnetro.
Sludder og vås.
Det er nok.

Still kirken de pinlige spørsmål.
Vi vil ha vitenskap, ikke en ensidig tro, ikke eventyr –
vi ikke selv kan forhold oss til i den voksne verden.

Vi er da fornuftige mennesker.
Vi søker alle Guds kjærlighet,
uavhengig om man er ateist eller ei.
Vi er på søken i skaperverket.
Alle som en.

Et selvbedrag? Nei, overhodet ikke.
Kjærligheten kan alle ta og føle på,
den er inne i deg selv,
når du har funnet deg selv.

Den tiende landeplage må få sin ende,
– og kjærligheten overvinner alt.

Den hvite løgn –

En hvit løgn er vel da ikke så farlig?
Vi gjør jo det for å skåne våre medmennesker.
Den hvite løgn er tilgivende når den bæres frem av kjærlighet.

Den hvite løgn i kristendommen er utilgivelig,
fordi den bærer synd med seg.
Noen vil påstå, spesielt kirken, kirkens biskoper og prester,
at Gud kom til jorden i menneskeskikkelse,
for å ta på seg våre synder, for å frigjøre oss.
Hva vet de om det. Ingenting.

Jeg vet som død, levende død,
at det har ingen substans i min verden, himmelriket,
– og frigjør ingen.
Det må menneskene gjøre selv.

Frigjørelse fra ondskap og egoisme,
gjøres med kjærlighet for våre medmennesker.
Den hvite løgn, som skulle være saliggjørende,
er en belastning, gjør folk redde, engstelige, dømmende.

Jesus, et vanlig menneske, unnfanget av Maria på vanlig vis.
Man kan saktens si at det er en hellig ånd, men den har vi da alle.
Jesus ble korsfestet fordi han var en opprører mot presteskapet,
en opprører mot egoisme, maktbegjær og forfengelighet i kirkens tjeneste.
Jesus ble korsfestet fordi han var en trussel.
Kjærligheten ble korsfestet, – en mann fylt av kjærlighet.

Livet på andre siden av det fysiske liv,
himmelriket, er fullt av prester i sin anger,
fordi de selv ikke benyttet sin egen logiske kraft,
eller ikke ville fortelle hva de egentlig mente,
i fare for å bli forkastet av kirken uten lønn i hovmod.

Den lille hvite løgn som en gang var så saliggjørende,
ble til et helvete for mange.
Kirken har en oppgave.
Ta til vettet.

Livet er gitt oss alle i gave i kjærlighet,
for at vi skal finne oss selv i Guds skapelse,
hjelpe våre medmennesker, være ærlige.
Rettskaffenhet er kirkens plikt og ansvar,
gjennom nestekjærlighet.

Gud velsigne dere alle.

Et hjertens sukk –

Et fangenskap i Sachsenhausen, under den andre verdenskrig,
var et forferdelig endelikt.
Jeg kjenner på lukten, på engstelsen, på gråten,
fortvilelsen for alle mine venner.
Det må aldri skje igjen.

Jeg ser samme lidelsen i dagens verden.
Mennesker lever i hungersnød, føler seg glemt,
klarer så vidt å bevege seg.
Tørsten overgår tårens kraft.

Jeg lider med dem, fordi jeg ser dem,
hver enkelt av dem,
som jeg gjorde i fangenskap i konsentrasjonsleiren, –
grusomheter, drap, lengsel etter et nytt liv, en ny verden.

Kjære Gud, la det aldri skje igjen.
Det var min bønn.
Det var våre bønner.

En bønn i lidelse, som så mange andre i denne verden.
Hør deres bønn.
De roper til dere.
De bare lever for å overleve.

Kriger, egoisme, maktbegjær,
og klimakrise gjør verden for mange ulevelig.
Vi kan gjøre noe med alt.
Vi kan avskaffe hungersnød.

Vi kan fortelle de maktbegjærlige at det er et liv etter døden,
der de må stå til ansvar for sine egne avgjørelser i det fysiske liv,
stå til ansvar for seg selv, sin egen sjel.

Det er en fattigdom etter døden.
En fattigdom du kan reise deg fra i ditt jordiske liv,
gjennom å gjøre det du kan for din neste.

 

---

 

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
 

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 3. juni 2021.

 
Sommer –

Hvitveisen titter frem i sollyset.
Skogens kjærlighet åpenbarer seg.
Jeg følger stien.
Hvitveisen retter på ryggen.
Et solstreif gir næring, og hvitveisen smiler til meg.

Den gule gylne prakten som jeg svømmer i,
i mine tanker, den hvite uskyldige sfæren,
som omkranser mitt hjerte.
En gylden pollen,
en bie som summer,
som skaper fred i skogholtet.

Jeg er i mitt paradis.
Naturen, overveldende, altfavnende, kjærlig.
Mitt hjerte banker.
Jeg hører min sjel.
Du min sønn er gitt alt dette, –
for å finne meg, Din skaper.

Et lysglimt, der trærne flyttet seg av brisen fra havet,
ga meg musikk akkompagnert av fuglene,
av de flyvende vesener,
våre hjerter,
som bringer kjærligheten mellom bladene i trærne,
som visker til oss; Guds fred på jord.

Sommersolverv,
min lengste dag i livet, hvert eneste år.
Treenigheten skal modnes.
Gud vår skaper, en ånd, en kjærlighet og sønnen.
Med ett fant jeg meg selv, –
sønnen, Guds natur, sjelen i meg selv,
Den hellige ånd.

Høst –

Det fargesprakende nærværet av naturens gave.
En rytme, biorytmen som gir meg liv,
som skaper liv, dynamikken i Guds skaperverk.

Fjell og vidde, traust og godt.
Jeg skuer utover dal og fjord,
og innerst inne i meg selv svever ånden i himmelriket.

Skogen i det fjerne blir matt og grønn,
men innerst inne ser jeg hvitveisen som smilte til meg en sommer dag, –
et solstreif som traff mitt hjerte.

Himmelblå, vandrende skyer,
mørke skyer som ber meg ta kappen på.
Regnet skyller over slettene i det fjerne.

Vinden brøler og med ett gir et lynglimt.
et varsel om storm, men i min fjellhylle finner jeg ly.
Jeg ser naturens krefter, jeg ser Guds underverk, hans skaperverk i meg selv.

Treenighetens tid er overveldende.
Guds natur, Guds sønn i ånden på en fjellhylle,
en høstdag.

Vinter –

Snøen faller.
Iskrystallene, et kunstverk i Guds natur.
Hvite fjell og vidder,
over blomsterveldet fra høstens fargerike blomsterprakt.

Hesten drar min slede.
Jeg kjenner duften av hestens kjærlighet til meg selv.
Den som jeg, – elsker vinterstemningen.
Det er lett å dra.
Det er en fryd å lede, sledens glede.

Dompapen og kjøttmeisen varmer mitt hjerte,
der jeg ser dem i neket.
En gul glans omsvermet av våre svevende hjerter.
Jeg hører kirkeklokker.
Min slede er på vei til kirkens alter.
Hesten kan veien.

Kirken er lett å se med sitt kirkespir,
lett å høre med sin klang.
Hesten og sledefølget skaper forventning og stemning,
Guds ord som springer ut fra Guds hus,
kjærlighetens hus.

Men hva er det jeg ser,
en vederstyggelighet i Guds festning,
kjærligheten korsfestet.
Den hører ikke hjemme i Guds hus.
Korset er en pine, korset gir ingen mening i Guds kjærlighet.

Syng julen inn med full røst.
La guds visdom og kjærlighet vise vei,
den har du inne i deg, himmelriket, sjelen som er av Gud.

Gud er bare kjærlighet, det finnes ingen straff,
bare menneskenes egen vilje og synd som de må bære selv,
for Gud er kjærligheten selv.

En kirke fylt av kjærlighet,
en kirke fylt av mennesker,
som søker Guds kjærlighet.

Vår –

Det drypper fra taket,
isen løsner,
snøen smelter.
Våren smelter våre hjerter.

Vårens blomstervelde,
gir oss næring,
gir oss fred i sjelen.
Våren er fornyelse.

Blomstene starter sin vei fra molden,
mot lyset, mot guds kjærlighet,
solen, – stjernen i vårt univers, i vårt solsystem.

Månens faser forandrer tidens bølge.
Påsken med dens budskap forvrenger sannheten,
fordi Gud er kjærlighet,
og ville ikke ofret noen av sine barn for sin egen tilforlatelighet.

Pinsen med den hellige ånd,
vedtatt av det kirkelig råd i Nikea i år 325 under keiser Konstantin.
Kirken må få slutt på inkvisisjonen,
en kirke med en bedrøvelig historie, med mord på sin skamplett.

Våren viser vei, blomstene yngler,
gir sitt farvesprakende språk i en ny drakt,
et blomstervelde som forteller om Guds kjærlighet.
«Elsk din neste som deg selv»,
står det skrevet i blomsteveldet.

 

---

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL