Mamma, – svar meg mamma,
Hun er ikke mer Sophie.
Hun er hos Gud.

Mamma, svar meg.
Du er ikke død.
Du er jo her.

Kjære Sophie,
Mamma var syk og døde.
Hun er ikke den hun var.
Hun er i himmelen.

Sophie gråter, – holder seg for ørene.
Jeg vil ikke høre.
Mamma er med meg.
Jeg vil ikke høre.

Døden river bort.
Døden rev bort det kjæreste.
Det kjæreste et lite barn kan tenke på.
Opphavet til en selv, fra mors mave,
En navlestreng til en kjær ånd, trygg, kjærlig.

Mors kinn, varmt, alltid der, medlidende.
Sophie, kom å sitt deg her hos meg.
Sophie hører sin egen mamma, – sjelelig kontakt.

Jeg er ikke død Sophie, det er bare kroppen som visner bort.
Jeg vil alltid være her hos deg.

Sophie tar ned armene.
Hva sier du til meg Mamma.
Jeg er her hos deg Sophie.

Hører dere, – Sophie har visst kontakt med sin mor.
Sophie, kom nu – vi skal gå.

Nei, jeg vil være hos mamma – mamma snakker til meg.
Sophie holder seg for ørene – da hører hun mamma best.
Jeg elsker deg Sophie.
Jeg vil alltid være hos deg.
Gå nu – Jeg vil komme til deg i dine drømmer.

Mamma lever, jeg hørte henne –
Hun fortalte at hun skulle komme til meg i mine drømmer.

Kom nu, Sophie,
Kom nu.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 6. juli 2022

 
 
 
Hun døde i går aftes –
Jeg klarer ikke mer.
Lukten av lik gjør meg syk.
Bakterier som spiser opp kroppen, –
Kaster opp og gjør samværet utålelig.

Kjærligheten for kvinnen, hennes kropp gjør meg vaklende.
Hun er ikke der, hun har forlatt oss.
Men kjærligheten, kvinnen som var min klippe i livet har jeg kjær.

Hennes hånd, hennes kjærlighet kjenner jeg ved min side.
Hun holder rundt meg, – gir meg trøst.
Du ser meg ikke, men jeg er her min kjære.

Naturen går sin gang.
Min kropp har gjort sin oppgave, har forlatt meg.
Jeg er i Guds nærvær sammen med dere.
La oss gå ut herfra.
Jeg er med dere.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 6. juli 2022

 
 
 
Søster, søster – litt vann!
Ja, takk.
Skal jeg hjelpe deg over på siden?
Mm.. nei, nei – det gjør vondt.
Søster – smerten er vanskelig å håndtere.

Det gjør meg inderlig vondt å se syke mennesker.
Urinlukten gjør meg kvalm.
Sengepost 4 – død i natt.
Den døde må ut.
Vi trenger hjelp.

Den døde bæres ut, stiv som en stokk.
Eimen av død er på denne sengeposten.
De «levende syke» kjenner ikke lenger stanken,
den kvalmende eimen som jeg kan forlate.

Det er sommer, solen skinner ute.
Søster, kan du åpne vinduet?
Ja, takk – mye bedre.
Naturen inn, det levende, det friske.

Et blomstervelde gir meg gnisten tilbake.
Sykesal er med ett del av Guds natur.
Frisk luft, nye krefter.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 6. juli 2022

 
 
 
Smerten er vond.
Dødsangsten forkrøpler mitt sinn.
Hvor er mine følelser?
Jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Jeg angrer!
Mitt liv ble ikke en svøpe av kjærlighet.
Min egen feil, mine egne feiltrinn.
En egoisme jeg kunne vært foruten, –
En egoisme som ødela mitt liv.
Det materielle tok overhånd.
Det er ikke den jeg er.

Jeg ser meg selv.
Mitt liv ble en byrde for mange.
Når tar angsten meg ved døden.

Vil jeg møte meg selv i døren,
Kan jeg forsvare mine feiltrinn,
Kan jeg forsvare min egoisme,
Ovenfor de mennesker jeg har lagt til min byrde?

Tilgi meg!
Jeg visste ikke hva jeg gjorde, –
Jeg kjente ikke livet.
Be for meg.
Gi meg kjærligheten som jeg ikke selv ga.
Det gir meg dødsangst!
En dødskamp jeg ville vært foruten.

Jeg fortjener ikke deres bønn,
Jeg fortjener ikke deres kjærlighet.
Jeg ser en dør åpne seg.

Farvel mine venner.
Om jeg kan få lov å kalle dere mine venner –
i dette tilgivende øyeblikk.
Jeg visste ikke bedre.
Kunnskapen om døden, om livet –
Om å ta eget ansvar var ord jeg ikke hørte fra presten i vår kirke.

Tro på meg og du er tilgitt.
Ansvarsfraskrivelse.
Kunnskapen kom til meg i dødens kamp.
Jeg ser meg selv.
Mitt eget jeg.
Dødens kropp er forlatt.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 5. juli 2022

 
 
 
Det er stille.
Presten var innom.
Er hun død?
Nye venner kommer inn i rommet.

Hva sa presten, min kjære?
Jeg vet ikke, jeg husker ikke.
Jo, han fortalte at Jesus stod opp fra de døde,
Om du bare trodde på han ville vi komme til himmelriket.
Alt var tilgitt om vi trodde.

Du vet jeg tror ikke på noe sånt vås.
Det visste presten, det gjorde han ubekvem.
Han visste ikke selv, han bare trodde.

Hun sitter bare og babler for seg selv,
Hun er døden nær, hører jeg de visker.
Mine venner visker om meg, baktaler meg.
Er det mine venner?
Det er stille.

Det viskes.
Drømmer jeg?
Er jeg levende?
Hvor er jeg?

Jeg åpner øynene mine, – sykeværelset.
Stillheten gir meg ro.
En hånd stryker meg over håret.
Min kjære venn, – alltid der, alltid trofast, alltid ærlig.
Jeg elsker deg Sophie.
Gud velsigne deg.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 5. juli 2022