Kjærlighetens vinger kjenner ingen grenser.
Fra en elskov, en kjærlig stund mellom to individer.
En kjærlighet som føles smertelig.
På samme tid som kjær og vennlig.
Vi er ett i dette øyeblikk når vi smelter sammen,
hvor vi finner hverandres sjelsliv.

Et hjerte som banker i samme takt.
Plutselig, – rives mitt hjerte i filler.
En smerte ugjenkjennelig,
min kjærlighet ble smertefull,
min kvinne var ikke lenger i min barm.

Sorgen, kjærlighetssorgen –
En fortvilelse, en lidenskap som ble revet bort.
Jeg føler blodet tappes fra min kropp.
Jeg føler kvinnens nærvær,
en blodfylt tanke blir til rødt hår,
innbundet.

Jeg klarer ikke løse meg fra redselen,
fra det jeg opplever som et helvete,
mitt eget sinn, mørkt, –
vampyren, min egen egoisme.
Min egen sorg og smerte er vampyrens ansikt.

Et maleri, et lerret, en pensel har skapt –
en ny depresjon, en ny lengsel fra mørke til lyset.
Vampyren er meg selv.
Mitt eget sinn, min egen sinnsstemning.
Kvinnen med det røde hår er min engel,
fylt av kjærlighet.

Vi skaper oss selv,
og vårt eget liv.

Dikt til maleriet “VAMPYR” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021

En tid med uhelbredelig sykdom.
En inderlig god søster, –
Sophie på sitt sykeleie.

Den siste tid,
en visshet om døden.
Tanker som spiller på ulike strenger,
klart tenkende individ.

Ser seg selv i speilet.
Hvor er jeg, hvem er jeg, hvor hen skal jeg?
Ansikter som flyktig farer forbi,
ansikter som virker kjent.
Kom og hold meg i hånden.
Jeg vil ikke være alene.

Et inderlig godt smil,
et kjærtegn.
Jeg har deg kjær.
Mitt hjerte synger for deg, –
synger for deg inn i evigheten.

Mitt lerret spruter av sorg,
smerte og kjærlighet.
Farger kan ikke beskrive min kjærlighet for deg,
min venn.

Sophie forlot oss med et smil,
som om et nytt liv gav ny mening,
en elskverdig velkomst,
kjente, ukjente, dog bare kjærlighet.

Et sykt barn ble med ett del av evigheten,
i Guds kjærlighet.

Dikt til maleriet “DET SYKE BARN” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021

Et bærende element –
i min gjerning.
Kraften som ga meg liv.
Kjærligheten som springer ut fra mitt indre.
Jeg er solen.

De hvite bølger,
de fargesprakende følelser.
Mitt hjerte banker.
Et blodig hav, et indre kaos,
en verden fylt av melankoli –
fra egen depresjon til kjærlighet for min neste.

Vår stjerne –
Guds barmhjertighet –
Grunnvollen for alt liv.
Vår opprinnelse.
Vår skaper.
Vi er ett av den samme stjerne.
Alt liv, alle tanker – dine følelser;
kommer fra solens virkning på din sjel.

Den allmektige ånd,
Guds opphav,
Skapelsen,
Det evige liv.

Dikt til maleriet “SOLEN” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021

Jeg står på broen.
Jeg er fortapt.
Min sjel har forlatt meg.
Jeg skriker! Hvor er mine hender –
hvor er min kropp, er jeg død?
Hvor er mine venner?

Sjelens blodige tårer er visket ut over mitt lerret, –
Et inferno
Helvete heller –
jeg vil ikke dø.
Depresjonen slipper taket.

Sjelens vandring.
Mitt hjerte banker, jeg lever!
Hvor er jeg?
Jeg er i det melankolske univers –
en verden jeg ikke forstår, –
en verden av depresjon.

Gi meg livet tilbake!
Dra meg ut av dette mørket!
Gud min skaper, – gi meg lyset, –
gi meg din kjærlighet.
La meg se mine venners godhet i meg selv.

Skrik og du blir hørt!
Skrik etter Guds kraft, din egen kraft!
Det gir næring.
Himmelen blir lys blå, jeg ser atter solen.
Jeg er meg selv, – igjen.

Dikt til maleriet “SKRIK” av Edvard Munch
Kommunisert fra åndeverden 30. oktober 2021