Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 10. juni 2021.

Den frie tanke –

Fuglene svever over meg.
Jeg hører fuglekvitter, –
en strofe som treffer mitt hjerte,
en tanke med vingespenn.

Jeg flyr i mine tanker.
Luften er uten hindring.
En strofe av kjærlighet favner mitt sinn.
Med ett er fuglekvitter, fuglens sang,
fuglens barmhjertighet, kjærlighet til mennesket,
blitt min frie tanke.

Jeg skriver, jeg leser, –
med ett en refleksjon av svevende tanker,
ingen hindring, bare meg selv,
min tanke, en fri tanke.

Dogmenes tanke avgrenser mitt tankespill,
avgrenser ditt sinn.
Religioner setter fuglen i bur.
Slipp den fri,
slipp kjærligheten ut i det frie rom hvor den kan puste,
hvor den kan finne fred i skapelsen.

Dogmenes kraft forspiller tankens frihet.
Jeg vil ikke tro noe som helst.
Jeg vil tenke, reflektere, skrive og lese mine egne ord.
Jeg vil forme mitt eget sinn.
Den frie tanke.

Øyeblikket –

En kjær hånd å holde i.
Havet bruser, skummer, skyller inn over stranden.
Et kjærtegn bruser mitt hjerte.
Med ett er vi del av havet.
Duften av sjøvann og salt, av tang og tare –
et øyeblikk vi føler er uten tid,
et øyeblikk for evig tid, uten rom, bare kjærlighet.
Øyeblikket som gir liv, som skaper liv
som ved et kjærtegn finner evigheten i oss selv.
Havet tar, havet gir, – en oase i skapelsen, i kjærligheten.
Dine ord ble mine ord, et øyeblikk, –
en unnfangelse fra et kjærlig blikk der vår øyne møttes.
Et blikk med dine øyne ga kjærligheten en begynnelse, –
øyeblikket som ga en ny start for oss begge, for oss alle.
Kjærlighetens øyeblikk.

Skapelsen –

Et nytt liv i skaperverket.
Et nytt menneske unnfanget.
Mors mave vokser.
Livmoren gir barnet mors kjærlighet.

Barnet kjærtegnes av mor og far, –
føler deres velbehag.
Et spark der, et spark her.
Jeg vil ut.

Et dypt åndedrag,
livets ånd,
sjelens vandring, en gutt eller pike.
Kjærligheten har fått ny kropp.

Et nytt liv, en ny skapelse unnfanget gjennom
mor og fars kjærlighet for hverandre.
Å vokse fram i kjærlighet er ikke gitt alle.
La oss alle være der for dem.

Vi er alle gitt et liv, –
for selv å skape,
for å hjelpe vår neste.
Kjærlighetens gave er gitt oss alle.

Et nyfødt barn,
et nytt menneske i Guds skaperverk.
Vår bror og søster,
et nytt individ i vår familie.

Skapelsen er naturens underverk.
En kjærlighet født med et vakkert sinn –
med hender til å hjelpe,
med føtter til å gå på kjærlighetens vei.

Dyrene er skapt i Guds bilde,
vi er alle skapt av den samme kraft,
kjærligheten som gir liv,
som gir naturen mening både for mennesker og dyr.

Kjærligheten, –
selve skapelsen.
Livets åndedrag får mening, –
et nytt liv.

Kjærligheten –

Et blomstrende liv,
en blomstrende kjærlighet.
En verden gitt i kjærlighet,
for oss til å finne kjærligheten i oss selv.

Vi lever livet, –
vi følger våre barn gjennom oppvekst,
gir råd og vink, selvlært,
hva er godt og hva er vondt.

Våre barn skal vokse opp i trygge kår.
Våre barn skal få vår kjærlighet,
vår trygghet,
vår lærdom.

Det er kjærligheten som gir livet mening.
Kjærlighet er å skape gode kår for vår neste.
Da kan kjærligheten blomstre, –
og vi kan se tilbake på de frø vi sådde på Moder Jord.

Du setter dine spor, ditt fotavtrykk.
La det bli til glede, –
en hjelpende hånd, gode råd, kjærlige råd,
som dine barn og etterkommere kan høste av.

Det er kjærlighet du gav av deg selv til din neste.
Livets åndedrag ble til kjærlighet.

Tiden –

Tiden et skritt nærmere, –
et skritt nærmere hva?
En syklus mellom himmellegemer –
skaper tidsaspektet.
Evigheten har ingen tid.

Hva er klokken, min venn?
Ti over – ti over hva?
Ti over første syklus, –
men det gir da ingen mening.

Tiden går inn i evigheten, –
tid for lengsel,
tid for barmhjertighet,
tid for forståelse,
tid for hjelpsomhet.

Tid gir meg mening, uten mening.
Tiden er ugjennomtrengelig.
Tiden er en fantasi.
Hva var det du sa klokken var?

Ti på halv.
Er vi gått fram eller tilbake?
Det er ingen tid i evigheten.
Tidens ur er din egen skjebne, din egen sjel,
sjelens vandring.

Klokken er slagen tolv.
Det var da en god tid, –
for å gi tiden hvile, din egen tid.

Tiden, – livets åndedrag,
ditt eget åndedrett,
Guds åndedrag, –
kjærligheten og livets åndedrag.

Sjelen –

Hvem er jeg?
Arnulf Øverland? – eller,
hvilken reinkarnasjon vil du ha?
Både mann og kvinne,
født som gutt og pike,
sjelens vandring mellom folkeslag.

Sjelens gave, et nytt liv.
Nye utfordringer, –
en ny mulighet til å gi min kjærlighet,
ofre meg for min neste.
Sjelens vandring mot kjærligheten,
mot visdommen i ens egen sjel.

Sjelen bærer du med deg.
Kroppen kan du forlate,
sjelen er evig din.

Ditt spirituelle vesen mot nye høyder,
sjelens vandring i Guds lære, ditt eget himmelrike.
Fra fattig til rik,
veien du må gå for å finne din egen kjærlighet.
Kjærligheten gjør deg rik.
Fattige sjeler har mange liv foran seg.

Sjelen, kjærlighetens kunstverk,
mange liv, ulike fasetter,
slipes i hver kant, på hver overflate, –
skjønnheten, sjelen i deg selv.

Livets åndedrag, – sjelens budskap; det evige liv.

 

---

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
 

 
Del av samlingen “Livets Åndedrag” –
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 10. juni 2021

En kjær hånd å holde i.
Havet bruser, skummer, skyller inn over stranden.
Et kjærtegn bruser mitt hjerte.
Med ett er vi del av havet.
Duften av sjøvann og salt, av tang og tare –
et øyeblikk vi føler er uten tid,
et øyeblikk for evig tid, uten rom, bare kjærlighet.
Øyeblikket som gir liv, som skaper liv
som ved et kjærtegn finner evigheten i oss selv.
Havet tar, havet gir, – en oase i skapelsen, i kjærligheten.
Dine ord ble mine ord, et øyeblikk, –
en unnfangelse fra et kjærlig blikk der vår øyne møttes.
Et blikk med dine øyne ga kjærligheten en begynnelse, –
øyeblikket som ga en ny start for oss begge, for oss alle.
Kjærlighetens øyeblikk.

 
Del av samlingen “Livets Åndedrag” –
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 10. juni 2021

Fuglene svever over meg.
Jeg hører fuglekvitter, –
en strofe som treffer mitt hjerte,
en tanke med vingespenn.

Jeg flyr i mine tanker.
Luften er uten hindring.
En strofe av kjærlighet favner mitt sinn.
Med ett er fuglekvitter, fuglens sang,
fuglens barmhjertighet, kjærlighet til mennesket,
blitt min frie tanke.

Jeg skriver, jeg leser, –
med ett en refleksjon av svevende tanker,
ingen hindring, bare meg selv,
min tanke, en fri tanke.

Dogmenes tanke avgrenser mitt tankespill,
avgrenser ditt sinn.
Religioner setter fuglen i bur.
Slipp den fri,
slipp kjærligheten ut i det frie rom hvor den kan puste,
hvor den kan finne fred i skapelsen.

Dogmenes kraft forspiller tankens frihet.
Jeg vil ikke tro noe som helst.
Jeg vil tenke, reflektere, skrive og lese mine egne ord.
Jeg vil forme mitt eget sinn.
Den frie tanke.

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 7. juni 2021.

Å elske –

Følelsen og sannheten ved å elske er gitt oss alle.
Å elske en annen er kjærlighet.
Ekte, søkende, – sjelens vandring.

Å elske din neste som deg selv,
å sitte på den ytterste gren,
å miste balansen i et øyeblikk,
er som å elske din neste.

Å elske er skogens barmhjertighet,
skogens blomstervelde, Guds prakt,
Guds hellige ånd som svever blant oss
i sin guddommelighet, naturens vakreste øyeblikk.

Kjærligheten, Guds skapelse,
din natur, din sjel
skapt av Gud.

Det vakreste –

Et fullendt menneske.
Kjærlighetens natur, kjærlighetens uovertrufne skapelse.
det vakreste på jord og i himmel,
gitt av den hellige ånd, av den allmektige kraft,
kjærlighetens kraft.

Vi som dyrene,
Guds velsignelse,
naturens prakt,
det vakreste –
når du har funnet kjærligheten i deg selv.

Bli vakker gjennom din kjærlighet for din neste.
Bry deg, gi av deg selv,
din søken etter Guds kjærlighet i deg selv.
La sjelen vandre i den vakre natur.

Gjør din neste vakker, del din kjærlighet,
en kjærlighet som yngler i Guds skaperverk.
La den yngle i deg selv,
i Guds ånd, din sjel.

Kjærligheten for din neste –

Den sanne treenighet, –
å elske, det vakreste, kjærligheten for din neste.
Det gir kjærligheten, himmelriket, sjelens enhet med din skaper
Kjærlighetens vei, din vei.

Kjærligheten dyrbar,
ta vare på himmelriket i deg selv.
Elsk din neste som deg selv.
Det gir kjærligheten en seier.
Kjærligheten overvinner alt.

Gud er kjærlighet.
Kjærligheten er det største i livet.
Kjærligheten som skapte deg selv,
som gav oss livet.

Gi din kjærlighet, –
Moder jord vil få din barmhjertighet,
en gave vi alle kan gi til vår mor
som gir oss livets brød, livets vann –
Kjærligheten selv.

Moder jord er din kjærlighet,
Guds kjærlighet,
livets herlighet,
deilig er vår jord,
Kjærligheten i oss selv.

 

---

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
 

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 3. juni 2021.

 
Et selvbedrag –

Den tiende landeplage – et selvbedrag?
Jeg var ateist, men Gud kjenner meg,
og jeg kjenner ham.

Jeg har da min barndomstro.
Men er du blitt voksen?
Refleksjoner om livet er da en voksen egenskap.
Indoktrinert som barn, om eventyrlige hendelser,
hendelser som ikke gir mening med livet.

Den tiende landeplage er fortsatt en svevende,
men flyktig ånd over det ganske land.
Vitebegjærlig vil jeg være, også etter min død, min fysiske død.
Det gir meg mening i livet.

Jeg kastet ut en brannfakkel,
og den lyser fortsatt.
Et selvbedrag?
Jeg stiller spørsmål ved det ulogiske, gjør du min venn?

At Gud skulle reinkarnere til et menneske på jorden,
for å slette vår skyld, – finnes det logikk?
Et menneske unnfanget ved den hellige ånd,
som ble vedtatt på et kirkemøte i år 325 under keiser Konstantin.

Hvor er din logiske sans min venn?
Høres ikke dette da ut som et eventyr fra barneskolen?
Er det på tide å bli voksen,
å stille spørsmål ved de gamle uttalte «sannheter», kirkens språk?

Et fornuftig menneske, et menneske som bruker sin logikk,
skal da ikke forkastes, men bæres frem.
Kirken må være åpen til vitenskapens verden, logikken –
en fornuft, kirken ikke er tilbøyelig til å følge.
Vranglære er vi oppvokst med, vår barnetro.
Sludder og vås.
Det er nok.

Still kirken de pinlige spørsmål.
Vi vil ha vitenskap, ikke en ensidig tro, ikke eventyr –
vi ikke selv kan forhold oss til i den voksne verden.

Vi er da fornuftige mennesker.
Vi søker alle Guds kjærlighet,
uavhengig om man er ateist eller ei.
Vi er på søken i skaperverket.
Alle som en.

Et selvbedrag? Nei, overhodet ikke.
Kjærligheten kan alle ta og føle på,
den er inne i deg selv,
når du har funnet deg selv.

Den tiende landeplage må få sin ende,
– og kjærligheten overvinner alt.

Den hvite løgn –

En hvit løgn er vel da ikke så farlig?
Vi gjør jo det for å skåne våre medmennesker.
Den hvite løgn er tilgivende når den bæres frem av kjærlighet.

Den hvite løgn i kristendommen er utilgivelig,
fordi den bærer synd med seg.
Noen vil påstå, spesielt kirken, kirkens biskoper og prester,
at Gud kom til jorden i menneskeskikkelse,
for å ta på seg våre synder, for å frigjøre oss.
Hva vet de om det. Ingenting.

Jeg vet som død, levende død,
at det har ingen substans i min verden, himmelriket,
– og frigjør ingen.
Det må menneskene gjøre selv.

Frigjørelse fra ondskap og egoisme,
gjøres med kjærlighet for våre medmennesker.
Den hvite løgn, som skulle være saliggjørende,
er en belastning, gjør folk redde, engstelige, dømmende.

Jesus, et vanlig menneske, unnfanget av Maria på vanlig vis.
Man kan saktens si at det er en hellig ånd, men den har vi da alle.
Jesus ble korsfestet fordi han var en opprører mot presteskapet,
en opprører mot egoisme, maktbegjær og forfengelighet i kirkens tjeneste.
Jesus ble korsfestet fordi han var en trussel.
Kjærligheten ble korsfestet, – en mann fylt av kjærlighet.

Livet på andre siden av det fysiske liv,
himmelriket, er fullt av prester i sin anger,
fordi de selv ikke benyttet sin egen logiske kraft,
eller ikke ville fortelle hva de egentlig mente,
i fare for å bli forkastet av kirken uten lønn i hovmod.

Den lille hvite løgn som en gang var så saliggjørende,
ble til et helvete for mange.
Kirken har en oppgave.
Ta til vettet.

Livet er gitt oss alle i gave i kjærlighet,
for at vi skal finne oss selv i Guds skapelse,
hjelpe våre medmennesker, være ærlige.
Rettskaffenhet er kirkens plikt og ansvar,
gjennom nestekjærlighet.

Gud velsigne dere alle.

Et hjertens sukk –

Et fangenskap i Sachsenhausen, under den andre verdenskrig,
var et forferdelig endelikt.
Jeg kjenner på lukten, på engstelsen, på gråten,
fortvilelsen for alle mine venner.
Det må aldri skje igjen.

Jeg ser samme lidelsen i dagens verden.
Mennesker lever i hungersnød, føler seg glemt,
klarer så vidt å bevege seg.
Tørsten overgår tårens kraft.

Jeg lider med dem, fordi jeg ser dem,
hver enkelt av dem,
som jeg gjorde i fangenskap i konsentrasjonsleiren, –
grusomheter, drap, lengsel etter et nytt liv, en ny verden.

Kjære Gud, la det aldri skje igjen.
Det var min bønn.
Det var våre bønner.

En bønn i lidelse, som så mange andre i denne verden.
Hør deres bønn.
De roper til dere.
De bare lever for å overleve.

Kriger, egoisme, maktbegjær,
og klimakrise gjør verden for mange ulevelig.
Vi kan gjøre noe med alt.
Vi kan avskaffe hungersnød.

Vi kan fortelle de maktbegjærlige at det er et liv etter døden,
der de må stå til ansvar for sine egne avgjørelser i det fysiske liv,
stå til ansvar for seg selv, sin egen sjel.

Det er en fattigdom etter døden.
En fattigdom du kan reise deg fra i ditt jordiske liv,
gjennom å gjøre det du kan for din neste.

 

---

 

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL